10.mai satt vi på tiltalebenken. De fem av oss som ikke vedtok bøtene vi fikk for et knapt år siden. Igår fikk vi dommen. Dømt etter tiltale.
Vi dømmes for ikke å ha etterkommet politiets pålegg. Det vil si vi flytta ikke på oss når politiet ba oss om det. Hvorfor gjorde vi ikke det? Hadde vi rett til å sette oss over norsk lov i denne saken? Ifølge Øvre Romerike Tingrett, slik rettssystemet fungerer, hadde vi altså ikke det. Når vi bestemte oss for ikke å vedta bøtene og dermed ta denne saken til retten var det fordi vi mente, og fortsatt mener, at det ikke er vi som har gjort noe galt.
Det er myndighetene som har handlet urett. To dager etter at afghanernes sultestreik var avslutta i juni i fjor skulle to afghanere sendes tilbake. Dette uten at løftene myndighetene kom med var innfridd. Løftet gikk ut på at alle de afghanske asylsøkerne skulle få en tredjegangs behandling, og NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) skulle få mulighet til å se over sakene. Ingen afghanere uten reell tilknytning til Kabul skulle sendes ut og alle utsendinger skulle skje i samsvar med UNHCRs (FNs høykommisær for flyktninger) anbefalinger.
Vi oppfatta det slik at det måtte ha skjedd en feil da vi fikk vite at to afghanere som satt på Trandum internat ved Gardemoen skulle sendes ut så raskt etter sultestreiken. Dette var grunnen til at vi reiste ut til Trandum tidlig om morgenen 23.juni for å forsøke å utsette uttransporten slik at man fikk tid til å se på sakene til de to afghanerne.
Gjennom hele dagen ute på Trandum jobbet vi politisk opp mot UNE (Utlendingsnemda), politikere, NOAS, ulike instanser og gjennom media. Alt for å vinne tid slik at afghanerne skulle ha mulighet til å få sakene sine opp på ny. Dette gjentok vi i rettsalen som vår intensjon. Vi oppførte oss fredelig, hadde en god dialog med politiet på stedet og var ikke i veien for deres arbeid. Dette bekreftet vitner fra politiet. Vi trodde på et tidspunkt at vi hadde lykkes. Media rapporterte at vi hadde klart å hindre de i å rekke flyet, og vi trodde dermed at vi ville få noen dager å jobbe videre politisk og at NOAS ville få mulighet til å se over sakene. Utpå ettermiddagen fikk vi imidlertid en helt annen beskjed. Det var kommet en ordre til Romerike politikammer om å få oss fjernet.
Det var med skuffelse jeg mottok dommen. Kan ikke si direkte overraskende, men likevel.. Vi håpte jo at dommeren ville se at vi her handlet med rette fordi myndighetene begikk en grov feil. UNHCRs anbefalinger ble ikke fulgt. For det ble ikke gitt noen. Det var ikke tid. NOAS fikk ikke kommet med sine. For det var ikke tid. Hvorfor hastet det slik å få disse to uttransportert?
Vi fryktet for livene til disse to afghanerne. Det mener jeg vi har grunn til. Krigen i Afghanistan er katastrofal. De afghanerne vi var med under sultestreiken utenfor Domkirka sommeren 2006, var redde mennesker. Mennesker som har opplevd krig, som har lagt ut på en lang og farefull ferd for å komme hit til Norge. De trodde de skulle få oppleve trygghet her, men de fleste lever fortsatt i frykt. I frykt for at politiet når som helst kan arrestere dem og sende de tilbake til krig. Når det gjelder disse to afghanerne som ble sendt ut 23.juni, fikk ikke NOAS anledning til å undersøke nærmere hvorvidt disse to var personlig forfulgt eller ikke.
Det vi vet at en av dem ikke har reell tilknytning til Kabul, noe som gjør det svært farlig for ham å ferdes i Kabuls gater. Uten familie eller annet nettverk er man fullstendig overlatt til seg selv. Den andre personen vet vi ikke. Hvorfor hastet det? Hvorfor fikk ikke NOAS tid til å undersøke disse tingene? Ville norske myndigheter, her fronta av Bjarne Håkon Hanssen vise hvem som bestemmer? Vise at de ikke lar seg presse til noe? Selv om det betyr at man sender mennesker man ikke vet nok om tilbake til et ekstremt farlig område?
Vi mener at vi sto opp for menneskerettighetene, når norske myndigheter brøt dem. Rettsstaten sier at vi har gjort noe ulovlig, og vi dømmes for det. Vi mener vi handlet riktig, i tråd med menneskerettighetene. Og det er vi stolte av.
