Svartelistet - i godt selskap

Ja. da er det et faktum. Svart på hvitt står det. Sammen med en rekke andre utlendinger, blant dem Øystein Tveter som satt i juryen under Folketribunalet i Haag, er jeg satt på de filippinske myndighetenes "watchlist" i departementet for immigrasjon og deportasjon. I praksis betyr dette i verste fall at jeg risiskerer å bli sendt hjem idet jeg entrer immigrasjonskontrollen på flyplassen i Manila. Uansett vil jeg være under observasjon..

Dette kom ikke som noen overraskelse. Under en internasjonal solidaritetsmisjon jeg var med på i 2005, ble vi møtt med påstander om at vi alle var kommunister og ikke hadde noe der å gjøre. Da jeg deltok i en uavhengig valgobservasjonsgruppe, Patriots (hovedsaklig organisert ut fra kirkenettverk) i 2004, ble vi også stemplet kommunister som ikke farte med annet enn løgn. Det ble og sagt at vi ble lurt av kommunistpartiet på Filippinene.

At jeg var observert på Mindoro, spesielt rundt drapet på Isaias, var jeg klar over. Og bestemte meg for å "go public". Begynte å vise ansikt i media, sluttet å gjemme meg. Vi konkluderte med at det var det sikreste.

Jeg snakket til media under likvaken til Isaias. Under International Solidarity Mission (ISM)i 2005 ble jeg intervjuet av landets største TV-kanal og la ikke noe imellom da jeg anklagde presidenten for drapene og undertrykkingen av filippinske aktivister. Dette gjentok jeg nylig i et tv-intervju med samme kanal under Folketribunalet i Haag. På filippinsk.

Jeg vet ikke om mine opptredener i media har hatt noen direkte innvirkning på svartelistingen eller om det var nok at navnet mitt sto som deltaker under ISM. Det er sannsynlig at alle de internasjonale som var med på dette, også er på lista.

Konsekvensene kan være nært sagt umerkbare. Kanskje sjekker ikke de i skranken på flyplassen lista den dagen. Kanskje smilet mitt, hvitheten og turistblikket kan få meg igjennom. Kanskje når ikke informasjonen om at jeg har ankommet landet de som eventuelt ville stoppe meg. Likevel er dette et overtramp mot bevegelsesfriheten for de av oss som er stemplet. For vi vet ikke. Jeg vet ikke om jeg kan sette mine ben på filippinsk jord igjen eller om de blir tvunget rundt der inne på det slitte gulvet på flyplassen. I så fall skal jeg sende en lang finger mot presidenten som gliser blidt på veggen der. Iallefall skal jeg gjøre det i tankene.

Når dette er sagt, vil jeg minne om alle de filippinerne som lever i konstant frykt. Ikke bare for overvåkning, men for kidnapping, tortur og drap. Den nye anti-terror loven som skal settes i verk om få uker gjør siuasjonen potensielt enda verre for aktivister og folk flest. Over hele Filippinene er det nå livsfarlig å mene noe annet en myndighetene, eller se ut som man gjør det. Mistanke er alt som trengs. Ingen beviser er nødvendige. Ja, lenge leve demokratiet! De har jo valg der borte. Det er da noe..

PS. det er tipset om at presidenten forbereder massivt juks ved valget i mai. Vent, dette har skjedd før, og hun ble avslørt på bånd! Vel, det virka jo, hun sitter ennå. Arroyo har alt sikret seg 4 millioner ekstra-stemmer ved å lage lister med navn over folk som er døde, eller aldri har eksistert...

To vitner drept

Under Folketribunalet i Haag jeg nylig var på, fikk vi vite at to av vitnene fra Alston-rapporten har blitt drept. Dette vitner om militærets og myndighetenes totale mangel på skrupler. Dersom dette nå ikke fører til reaksjoner internasjonalt og Arroyo og CO kan fortsette å tyne blod ut av opposisjonens rekker, forstår jeg ikke hvorfor vi i det hele tatt skal ha intenasjonale konvensjoner å forholde oss til. Da er det bare papir. Verdiløst papir med betydningsløse ord skrevet under av løgnaktige penner.